(Anbefaling: Skriv ut denne artikkelen og les den på papir. Du vil forstå hvorfor etterpå!)
Det er spennende tider for de som skal skrive tekster for nettbruk. Vi har nettopp vært gjennom et paradigmeskifte, vekk fra tradisjonelle artikler.
Et tilsvarende skifte skjedde med avisenes innføring av tabloidformatet, da artiklene ble kortere og «VG-journalistikk» gikk inn i språket som et eget begrep. Både ordene, setningene, avsnittene og artiklene var kortere enn før, og kritikerne skrek opp om fordumming og forflatning av journalistikken. Det alle snakket om, var lesbarhetsindeks (LIX). Det gikk an å telle bokstaver og tegn for å måle hvor lett eller tung en tekst var å lese.
Men VG i tabloid solgte mer enn kvadratmeterstore Aftenposten, og de aller fleste norske avisene fulgte derfor etter. Leserne hadde talt.
Når en tekst leses på en dataskjerm, et nettbrett eller en smartmobil, er det noen fysiske faktorer som tvinger fram en annen måte å skrive på. Et nettbrett – for ikke å snakke om en smartmobil – har mindre plass til rådighet enn et blad eller en papiravis. Teknisk sett har jo ikke dataskjermen mindre plass ettersom leseren kan rulle nedover siden eller bla videre til neste side i det uendelige. Men det er mindre plass til tekst, og det henger sammen med et fysiologisk fenomen hos leseren:
For svært mange er det ubehagelig å lese tekst på skjerm. Jo lengre teksten er, desto mer øker ubehaget. Du kan se det på en person som leser en lang artikkel: Etter noen minutter sitter fyren framoverlent og myser. Han ser til slutt bort eller flytter blikket til noe annet på skjermen, og hvis han sitter riktig lenge, ender han opp med å bli rødøyd.
Bruk av skrifttyper som ikke er egnet for skjerm, og små bokstaver, forverrer effekten. Statistiske målinger bekrefter dette. Det går ikke lang tid før trangen til å se bort melder seg og leseren surfer videre til noe annet.
For de som skriver tekst til nettsider, betyr det at de første tekstbitene på siden er helt avgjørende. Vi snakker da ikke om 100-200 ord, men så lite som 10-20.
Om dette fysiske ubehaget skyldes utilstrekkelig skjermoppløsning eller det faktum at tekst og bakgrunn dannes av lysende punkter, i motsetning til en papiroverflate som kun reflekterer lys fra omgivelsene, er ikke så interessant. Det interessante er at toleransen for lengre tekster er mye, mye lavere på skjerm enn på papir.
For å sette det på spissen: Folk flest leser ikke artikler på dataskjerm, hvis de kan unngå det. Selv ikke de som er storforbrukere av bøker og blader.
Det å være på nett med hjemmesider og en tilstedeværelse i de sosiale mediene er en selvfølge. Hensikten er å være synlig, tilgjengelig, få oppmerksomhet, bli likt. Virksomheten din må derfor være mest mulig søkbar.
Google er den dominerende aktøren på søk, og det i en slik grad at det påvirker nettjournalistikken kraftig. Grunnen til dette er at hvis virksomhetens søkeord ikke vises blant de 10 øverste treffene i Google, er sjansen liten for at den blir sett av noen som helst. Dette er hvorfor firmaer i bransjer med stor konkurranse (og mer enn 10 konkurrenter) må bruke mye krefter på søkemotoroptimalisering.
Det er Googles algoritme som bestemmer hvor høyt opp virksomheten din kommer, og den favoriserer tekstinnhold etter visse regler, som at artikkelen bør ha en bestemt lengde, søkeordet må forekomme i teksten i en viss prosent av det totale antallet ord, søkeordet bør stå i artikkeloverskriften, og søkeordet bør også være det siste ordet i artikkelen. For å gjøre det enda litt mer komplisert, endrer Google denne algoritmen med ujevne mellomrom.
– Farvel til tradisjonell journalistikk; velkommen til en interessant språkverden med et adskillig større innslag av matematikk.
Tja. Som med alt annet kommer det an på hvor sur eller blid man er. Vi velger å se optimistisk på det! Google har skapt en ny dimensjon i tekstarbeid gjennom nødvendigheten av søkemotoroptimalisering, og det er egentlig artig. Men vi som skriver, har også en helt annen agenda – at leseren skal like teksten, og å skape interesse for virksomhetens produkter og tjenester. Teksten må med andre ord være god, og det at et bestemt nøkkelord er det siste ordet i den siste setningen, er ikke nødvendigvis nok til å gjøre den god!
Her er noen stalltips. En god mikrotekst …
Det er overhodet ikke feil å skrive langt. Skriv i vei, og gi gjerne blaffen i lesbarhetsindeksen. Skriver du drivende godt, suger du leseren med deg gjennom det hele. Men legg ikke en lang artikkel øverst og i front på hjemmesiden. Plasser den lengre ned, til glede for de leserne som vil fordype seg. Og bare så det er sagt: vi hører til den lesergruppen, og den er stor!
Noe annet som bekrefter at skjerm er helt forskjellig fra papir, er når du skal lese korrektur. Hvis du leser den samme teksten på henholdsvis dataskjerm og på en papirutskrift, vil du oppdage langt flere skrivefeil på papiret.
På skjerm er det for eksempel vanskeligere å se at det står tre L-er etter hverandre (lll) istedenfor for to L-er, og det kan være nesten umulig å se forskjell på en stor o (O) og tallet null (0).
Gjennomsnittsleseren klarer det kanskje de første 10 minuttene, men etter den tid begynner han å overse ting. Etter en time overser han de mest opplagte feil, teksten begynner å svømme og han går over i modusen framoverlent mysing.
Løsning? Les alltid korrektur på papir.
