Så hvem er egentlig du, når sønnen din er Magnus Carlsen?

Samtext har bedt ham hit denne dagen for å snakke om ord. Henrik Carlsen er nemlig alltid særdeles veltalende når han uttaler seg i media, og med det har han vekket vår interesse. Hva er hans bakgrunn, og hvilken rolle spiller ord og litteratur i hans liv?

– Jeg vokste opp med to søsken som var lesehester, mens jeg, i midten, var et tallmenneske. Jeg kan huske da jeg var ni, at min søster på syv løp til våre foreldre, lo og sa: «Henrik vet ikke hva infantil betyr!»

Dermed var listen lagt.

Henriks far, som han beskriver som en sann intellektuell, leste kongesagaene for dem da de var små. Henrik likte disse. Faren forsøkte også å underholde sine barn med bøker om politikk, men det var ikke de små barneørene fullt så mottagelige for.

Vi hadde altså rett i at ord spilte en vesentlig rolle i Henriks barndomshjem, men vi lar oss ikke helt overbevise om at det bare var tall han forsto seg på.

Etter hvert snakker han om bøker som hadde særlig innvirkning på ham i ung alder. Zen and the Art of Motorcycle Maintenance av Robert M. Pirsig er den første han nevner. I denne boken skal protagonisten ha reparert vennens BMW med en del fra en gammel ølboks. Delen er ikke synlig, og motorsykkelen fungerer fint igjen, men når vennen får vite hvilket dårlig materiale som nå sitter i hans dyre sykkel, liker han det ikke. Dermed blir boken en filosofisk vandring gjennom hvorvidt kvalitet er et ytre eller indre anliggende.

Henrik Carlsens blikk sprudler og glitrer når han snakker. Han forteller at han var redd for å lese klassikerne som ung, fordi han trodde han kanskje ikke ville forstå hva som ble sagt bak fortellingen; at han ikke ville få med seg det egentlige budskapet i boken. Etter hvert som han ble eldre, slo han seg mer til ro med å lese bøker for historiens skyld – den ytre handlingen. Så fikk han heller avdekke lagene av mening når han leste om boken og forfatteren i etterkant.

Vi begynner å ane hvor på skalaen Carlsen befinner seg i forhold til ord og litteratur.

– Albert Camus’ Opprøreren gjorde inntrykk. Den er en dannelsesreise, om man leser den sakte. Camus briljerer her.

Så går han like godt innom Den fremmede og Pesten når han først er i gang. I forbindelse med sistnevnte bok er han spesielt opptatt av legens uttalelse: «Kan man være en helgen uten Gud?» Dette spørsmålet har Carlsen reflektert mye over i livet. Finnes det moralske leveregler, uten at de kommer fra oven? Han nevner Nelson Mandela som et eksempel på en mann knyttet til guddommelig godhet.

– Han bar ikke nag.

Henrik Carlsen stirrer ut i luften noen sekunder.

– Så er det Dostojevskijs Idioten, hvor fyrst Mysjkin alltid ser det gode i folk. I vår verden blir den egenskapen ofte forbundet med naivitet, men jeg syns det er en vakker egenskap, på grensen til noe guddommelig.

Vi mener å kunne se en unik godhet i Henrik selv. Om det da gjør oss til idioter eller mennesker med vakre egenskaper vites ikke, men vi synes virkelig godt om ham, fordi han så sin sønn da han var liten. Han observerte Magnus med stor nysgjerrighet, der han satt i timevis, fordypet i puslespill, lego og bøker om flagg. Henrik var den som lurte på om sønnen kanskje kunne være god i sjakk? Vi påpeker at et sjakkgeni som Magnus kunne ha gått ubemerket hen i andre familier.

– Da hadde han kanskje løst verdensproblemer i stedet.

Henrik smiler. Igjen denne ydmykheten på egne vegne. For er ikke sjakk på en måte å løse verdensproblemer? Det knytter i det minste verden sammen, i form av gledelig og fredelig krigføring – til en forandring.

Ja, Henrik Carlsen bruker mye av sin tid på å snakke om sin verdenskjente sønn. Dette blir klart når vi faller for fristelsen til å diskutere sjakk. Vi vet at Henrik selv er en svært habil spiller med en rating på 2063, men spørsmålene rettet mot ham besvares som om han representerer sønnen. Når vi påpeker dette, forstår vi svaret hans:

– Det er vanskelig for meg å ha et personlig forhold til sjakk, når Magnus er min sønn.

Vi vet at Henrik var opptatt av å la Magnus repetere ting som gjorde ham glad som barn, om han trengte å løfte humøret. Men hva var det som gjorde Henrik glad som barn?

Han blir stille.

Igjen merker vi at det er uvant for ham å snakke om seg selv. Det er Magnus sin barndom han alltid blir spurt om. Ikke sin egen.

– Jeg ble glad av å tenke på tall da jeg var liten.

Vi gir uttrykk for at dette er et tegn på høy intelligens, og at vi ordmennesker alltid har hatt et underdanig forhold til tallmennesker. Tall er jo sannhetens språk. Henrik rister på hodet, og sier at det er omvendt – han har alltid følt seg underlegen i forhold til ordmennesker.

– Det er jo dere ordmennesker som har magien! Det er kun i ordenes verden at to pluss to kan bli fem.

Det er sant.

Dermed er Henrik i gang med å fortelle om tilfeller hvor han selv har opplevd magi i møtet med ord. Han leste engang noen scener fra et fly i en bok av Wilbur Smith mens han lyttet til Alphaville, og det resulterte i en høynet opplevelse av boken.

– Det å kombinere musikk som passer med litteraturen du leser, stimulerer hjernen.

Han forteller om et lignende tilfelle. Etter å ha besteget Store Skagastølstind, gikk han langs en elv og lyttet til den mens han leste om unge Buddha. Elven ble dermed et slags symbol på livet.

Knut Hamsuns Markens Grøde inspirerte ham til å leve helt primitivt, hvor nærhet til jorden og naturen sto i fokus. Denne boken er Henriks favoritt av Hamsun. Meditasjon ble viktig i denne perioden, og han førte en asketisk livsstil på jakt etter åndelig berikelse.  

– Nå koser jeg meg med jordiske goder, i motsetning til den gangen.

Henrik smiler, og spør om han kan ta en gullvaffel som er satt frem i en skål foran ham på bordet. Igjen denne sjarmerende ydmykheten. For de er jo kjøpt inn til ham! Han tar én.

Han prøvde å lese Marcel Proust på originalspråket, men ga seg da han syntes han måtte slå opp for mange ord. Han rakk likevel å komme på sporet av det han beskriver som genialitet i setningsoppbygningen.

– Proust er helt spesiell.

Han tenker seg om og nevner Gödel, Escher, Bach: An Eternal Golden Braid av Douglas Hofstadter, som en annen bok som virkelig har gjort inntrykk på ham. Den ytre handlingen angår tittelens kunstnere, mens den dypest sett er en presis utredning om fundamentale begreper innen matematikk, symmetri og intelligens.

Når Henrik Carlsen snakker, blir mye sagt mellom linjene. Her er det statistikk og systemer, strukturer og mønstergjenkjenning. Et ubehag griper oss et øyeblikk – er vi i stand til å forstå hva som egentlig sies her? Er det kun omrisset av den egentlige meningen vi nå erfarer via hans ord? Det er med andre ord på tide å avrunde samtalen. Vi bringer bokstaver og tall ned på brettet igjen, hvor de sammen definerer hvert eneste felt, og lurer på hvilken sjakkbrikke som eventuelt forteller en historie. Har han en favoritt?

Henrik smiler.

– Det er jo hyggelig at det er en kvinne som er brettets mektigste brikke. Menn på min alder blir jo ofte anklaget for å være sjåvinistiske. Men springeren er en interessant brikke. Den er den eneste som beveger seg innenfor et asymmetrisk mønster. Om den står på midten av brettet, vil en fullendt sirkel av muligheter lyse opp rundt den.

Avslutningsvis spør vi hvor i Norge Henrik er fra?

– Vi flyttet mye, på grunn av min fars jobb, men jeg ble født i Bergen, så flyttet vi til USA like etter. Deretter Høvik, Karmøy og så Asker. Første gang jeg var på Island, føltes det forresten som å komme hjem. På avstand klinger islandsk som sognemål.

Samtext takker Henrik for følget på reisen gjennom ord og tall, eller rettere sagt dannelseslitteratur og sjakk, og blir stående og se etter ham. Vi er star-struck, ordmennesker som vi er. Mr. Carlsen has left the building.