I en verden hvor så mye dreier seg om egen vinning, har denne mannen viet sin tid til andres vinning, først og fremst gjennom sitt arbeid som terapeut. Men mest kjent er han nok for podkasten med Guro Fostervold Tvedten, Guro & Guru, som hadde titusener av lyttere. Også i boken Kampen mot uroen nådde han ut til nordmenn med sin gode vilje. Nå har han startet UROskolen i ærverdige Oscars gate i Oslo.
Her i Samtext er vi opptatt av ord, og makten som ligger i dem. Vi er alltid nysgjerrige på mennesker som virkelig har ordet i sin makt, og nylig dukket denne mannen opp på radaren. Hvordan er språket hans blitt som det er blitt, og hvorfor gjør det han skriver og sier et så uutslettelig inntrykk på folk? Vi inviterte ham på en kopp kaffe.
Caspar Seip og hans hund stiger opp trappene til Samtext.
– Ord betyr alt.
Hunden til Seip bjeffer, og antyder med det et punktum for uttalelsen. Der kunne vi i og for seg også ha avsluttet samtalen, fordi «alt» oppsummerer det meste, men vi gir oss ikke helt ennå. La oss begynne i litteraturens verden. Hvilke forfattere har inspirert denne mannen?
– I ungdommen leste jeg alt av Hamsun. Det var bøkene om August jeg likte best. Hemingway leste jeg også alt av, men jeg mistet helt sansen for ham da jeg leste bøkene om igjen flere år senere.
Han stirrer ut av vinduet noen sekunder.
– Nå leser jeg en bok om trær.
Det er The Overstory av Richard Powers han sikter til. Han forteller at han leste Menn i min situasjon av Per Petterson for ikke så lenge siden også, og at han likte den.
Vi nikker idet en scene fra Pettersons bok dukker opp i hukommelsen – protagonisten sitter i en trappeoppgang på Bjølsen i Oslo og drikker for mye whisky mens barna sover alene i leiligheten ved siden av. Dagen etter reflekterer han over hvordan han kunne gjøre noe sånt.
Scenen blir til forveksling lik temaet i Seips egen bok Kampen mot uroen fra 2014, der menn forteller om episoder de har vært gjennom som de har opplevd som skamfulle og vanskelige. Etter hver av mennenes historier, spør Seip om leseren kan kjenne seg igjen i følelsene det fortelles om. Disse følelsene angår nemlig ikke kun mennene i boken, men oss alle. Slik blir boken ikke bare en historie om enkeltmenns utfordringer, men om et slags felles følelsesliv oss mennesker imellom. De vonde og vanskelige opplevelsene er en del av livet.
– Fra naturens side er vi mennesker innstilt på å flykte fra det mørke, og unngå det som er vondt og vanskelig. Uroen blir i seg selv noe vi frykter. Men om vi ønsker de mørke sidene i livet velkommen på lik linje med de gode, så vil vi oppdage at de ikke lenger er så truende. Ja, faktisk at de kan bli til en styrke.
Tilbake til litteraturen et øyeblikk. Vi påpeker at boken innledes med en strofe fra André Bjerkes «Amor fati», og spør hvorfor valget falt på akkurat disse ordene:
«Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i hender.»
Caspar Seip lytter til strofen, og nikker.
– Fordi dette er essensen i hva det handler om. Her oppsummeres det hele.
Visstnok var Bjerke selv kraftig deprimert da han skrev dette diktet. Han skal ha ligget i en bakke i Bærum og ønsket at jorden skulle svelge ham ned i seg. Så kom altså i stedet ordene til ham – amor fati: elsk din skjebne.
Caspar Seip smiler igjen, og det er ikke til å unngå å merke seg hans milde vesen. Han fremstår åpen og inkluderende. Hvilke utfordringer har han selv kjempet seg gjennom, lurer vi på, for å ha funnet frem til de sannhetene han har? Hva har han selv måttet stille seg ansikt til ansikt med, for å kunne kommunisere tanker på en så sterk og viktig måte som han gjør?
– Jeg følte meg utenfor da jeg var yngre. Isolert. Det var som om jeg var på utsiden, og annerledes fra andre. Jeg begynte å studere psykologi, men klarte plutselig ikke å lese i det hele tatt. Jeg kan huske at jeg satt der og leste samme siden om og om igjen, uten i det hele tatt å få med meg noen av ordene. Så jeg sluttet.
Han forteller at han begynte å selge grønnsaker i stedet og later til å ville snakke om hvor fint det var. Men vi vil helst la grønnsakene ligge, selv om fem om dagen visstnok skal være bra, og heller komme tilbake til dette med ordene, for det er jo det vi er opptatt av, her i Samtext. Caspar Seip ler høyt.
– Jeg ser ikke meg selv som spesielt språklig avansert, egentlig.
Men uttalelsen gir uttrykk for det motsatte.
– Dette med at jeg var i stand til å nå frem til folk med ordene mine, var noe jeg skjønte i takt med at jeg lærte meg selv å kjenne.
Mannen som har tatt vare på så mange mennesker med ordene sine, går ned trappene fra Samtext. Vårt lille bidrag har vært å ta vare på ham med de ordene du leser her.
Helene Ulrichsen
