Det er en gnistrende klar høstmorgen i Oslo. På St. Olavs plass leker solen iltert med kunsten i rundkjøringen. Her sto Hamsuns protagonist i 1890 og lengtet opp mot Ylajalis balkong. Dette er en plass så full av kulturhistorie at det er som om setningene fra Sult ligger og dirrer i den kalde høstluften, og her holder Geelmuyden Kiese til.
Samtext finner Universitetsgata 2 og trer inn i en heis dekket med sponplater. Geelmuyden Kiese har akkurat flyttet inn, etter ett års opphold i Rebel på andre siden av gaten. Nå er bygget så godt som ferdig pusset opp.
Vel oppe i tiende etasje begynner filmcrewet å fikse filmutstyret, og helt uten forvarsel kommer administrerende direktør Severin Roald inn i lokalet. Karismaen er til å ta og føle på i det han nærmer seg, strekker hånden ut, leverer et kraftig håndtrykk og smiler. Han håndhilser på oss alle.
Vårt medbragte filmcrew fra Rabagast rigger opp til intervju.
Sekunder senere åpner vi døren inn til et av rommene som omgir det flunkende nye lokalet og setter oss ned. Roald er den som snakker først: «Fortell meg litt om deg selv, da?» Et sekund hersker det tvil om intervjusituasjonen. Selv når vi er der for å snakke kun om ham, er oppmerksomheten hans på oss.
Severin Roald har vært kommunikasjonssjef i Aker Solutions, kommunikasjonsdirektør i Telia, Telenor og Statkraft – og nå er han administrerende direktør i PR- og kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese.
– På grunn av moren min.
Severin Roald kommer fra en driftig familie. Moren drev kafé og faren bakeri i samme huset som han vokste opp i. Han forteller at han fra han var liten gutt, gikk ned til morens kafé klokken halv åtte, satt med henne mens hun jobbet og leste Sunnmørsposten og Sykkylvsbladet, og hørte på Verda i dag og Politisk kvarter. Dette var ritualet fra han gikk i første klasse til han var russ.
– Tolv år, hver eneste dag. Den inputen tror jeg var verdifull – en enorm ballast.
Roald fikk altså fra barnsben av innblikk i en verden som ikke bare var lokal, men internasjonal. En verden som strakte seg langt over fjellene i Sykkylven og forbi det de fleste av oss får kjennskap til på den alderen.
Moren var dessuten politisk aktiv i Sykkylven Høyre og var en fantastisk formidler. Hun bergtok sitt publikum. Og hun kunne skrive.
– Jeg valgte et fag hvor jeg kunne kombinere politisk interesse og kommunikasjon. Det store lokomotivet Geelmuyden Kiese fascinerte meg allerede på 90-tallet da kommunikasjonsbransjen vokste frem. Da jeg selv fant ut at jeg hørte hjemme i samme verden som moren min, var valget enkelt.
Foto: Rabagast Film
– I dag er det krevende at all informasjon er så ekstremt flyktig. Det er så lett å bytte informasjon. Når du leser digitalt, har du samtidig tilgang til sosiale medier og all verdens informasjon. Det krever enorm disiplin å lese en bok. Du blir også påvirket av algoritmer. Du styrer ikke din egen informasjonstilgang i den grad du kanskje tror.
– Jeg står opp klokken seks hver dag, og leser alt av aviser før klokken syv. Det stille rommet som oppstår da, er helt nødvendig for meg – en hellig stund.
Roald påpeker at han har lest mye i sitt liv. Da han var femten, introduserte en kamerat ham til søramerikansk litteratur. Det var forfattere som Mario Vargas Llosa og Gabriel García Márquez.
– Men det å få en femtenåring i dag til å fordype seg i fire hundre sider med søramerikansk litteratur … det er vanskelig.
Han understreker at han prøver å lese litteratur på ferie, men tiden strekker ikke så ofte til ellers.
Han trenger ikke tenke lenge før han svarer Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Céline.
– Den har jeg lest tre-fire ganger på norsk og på engelsk.
På grunn av rikdommen og nyansene som Roald mener er å finne i det engelske språket, er det den engelske oversettelsen han syns er best.
Foto: Rabagast Film
– Den må være tilpasset målgruppen. Intellektuell staffasje og det unødvendig kompliserte er jeg ikke fan av.
Han mener at altfor mange med teknisk bakgrunn tar det for gitt at alle forstår det tekniske, og at næringslivsledere kommuniserer for komplisert.
– Erna Solberg og Jens Stoltenberg er to av de fremste kommunikatorene vi har. De er svært intellektuelle, men klarer å formidle de fleste budskap på en klar og forståelig måte.
– Papiraviser! Det er lettere å lese lengre tekster på papir og man er mer konsentrert. Jeg er sannsynligvis den som kommer til å tviholde på papiraviser lengst i Norge.
– Det er på grunn av historikken. GK har jobbet med noen av de største og mest komplekse kommunikasjonsoppgavene i norsk offentlighet i moderne tid. Og så er vi ekstremt dyktige på rekruttering. Det er kun de flinkeste folka i bransjen som får jobb her, og som har jobbet her. Kvalitetsstemplet er veldig, veldig sterkt.
– Jeg er en historieforteller, og de historiene jeg liker å fortelle av humoristisk art, har gjerne sitt opphav i Sunnmøre og Sykkylven.
Roald smiler og forteller om det rike persongalleriet som oppsto i Sykkylven da broren hans drev hotell. De to brødrene brøler av latter når de forteller hverandre historier fra den tiden. Men … Roald mener at en del av de historiene ikke egner seg på trykk, og antakelig heller ikke en gang til gjenfortelling til andre enn dem selv og deres aller nærmeste. Det er så man kan se historiene hjemsøke ham nå. Han ler godt.
– Dessuten har jeg nettopp oppdaget Kevin Bridges, en standup-komiker fra Glasgow. Han er hysterisk morsom.
Da har vi fått et visst innblikk i humoren hans. Hvordan er det med motet?
– Jeg liker å pushe meg selv til å gjøre ukjente oppgaver fordi jeg vet det vil bli en berikelse både faglig og personlig. Jeg studerte først i Australia, og så ville jeg ha internasjonal eksponering gjennom en jobb. Jeg var egentlig på vei til Singapore da jeg ble sendt til Qatar.
Roald forteller at Burson-Marsteller akkurat hadde vunnet en stor kontrakt der nede, og på to ukers varsel ble han sendt til Doha.
– Da satt jeg med sjeikene og sønnene til emiren av Qatar og skulle være rådgiver. Jeg var 32 år gammel og følte meg voksen. Jeg var der i tre år. Jeg trivdes godt, og erfaringen formet meg veldig.
– Jeg lærte meg å håndtere ulike mennesketyper. Det å vite hvordan man omgås hissige sjeiker i Midt-Østen, er lærerikt.
Roald forteller at du ikke kan få innpass der sånn uten videre. Kun intellektuell tilnærming nytter ikke. Du må bygge en relasjon.
– Før jeg fikk tillit hos en sjeik, måtte jeg drikke te med ham et titalls timer.
En av de mest respekterte og fryktede sjeikene i Doha ble Severins faste squash-partner, og amerikanerne han jobbet med, skjønte ikke hvordan han fikk det til.
– Grunnen var at jeg bodde der og møtte denne sjeiken titt og ofte, og etter hvert fikk jeg hans tillit. Jeg levde i og forsto kulturen på et dypere plan.
– Jeg er av en generasjon ledere i Norge som syns det er viktig å være ærlig og åpen om både utfordringer og muligheter. Jeg er opptatt av å behandle folk med respekt, men syns også det er viktig å være tydelig på hva som er en bra og en mindre bra leveranse. Innpakningen – altså måten du forteller ting på – er avgjørende.
Roald spilte fotball i mange år, og han mener at de beste trenerne var de som klarte å formidle hva du kunne bli bedre på, og hva du gjorde bra.
– Jeg er opptatt av å forsterke det som er bra.
Han legger til at han har vært Arsenal-supporter siden 80-tallet.
Severin Roald smiler bredt.
– Eg vokste opp på nynorsk, så eg er veldig god på å skrive nynorsk. GK har fleire kundar på Sunnmøre og eg skriv gjerne nynorsk for dei.
Han understreker at han varierer mellom bokmål og nynorsk ellers, alt etter hvem som er mottaker.
– Jeg skriver på bokmål når jeg representerer GK offisielt. Privat skriver jeg nynorsk.
Vi takker for intervjuet, og Roald blir værende en stund sammen med oss, mens filmcrewet pakker sammen utstyret sitt.
På vei ut åpner han garderobedøren, så vi får hentet yttertøyet vårt. Han lukker garderobedøren og følger oss til heisen, før han håndhilser igjen. Det knekker i hånden av det faste trykket hans, og vi bemerker dette.
Roald ler og påpeker at det var i hans egen hånd det knakk.
– Det er viktig med et fast håndtrykk i Norge, i motsetning til i Midt-Østen. Der er det høflig å overlevere en så slapp hånd som mulig i møte med nye mennesker. Det vekker tillit.
Han holder en slapp hånd frem, og trykket er så godt som ikke-eksisterende når kontaktflate oppnås. Han har rett – det fungerer på en annen måte i Norge.
Han smiler, og igjen kommer dette karismatiske over ham. Det er ikke vanskelig å forstå at Severin Roald vekker tillit både i Midt-Østen og Norge.
St. Olavs plass i praktvær.
Helene Ulrichsen
