I denne episoden av Samtexts webcast forteller Nasjonalmuseets seniorkurator Mai Britt Guleng og konservator Thierry Ford om Munchs tekster, skriften i himmelen på «Skrik», teknikkene hans og om Edvard Munch selv. Vi er der fordi vi har tekstet Nasjonalmuseets serie Close Encounters, i tillegg til spillefilmen «Munch» som vises på kinoene denne vinteren.
På vei gjennom Slottsparken mot Nasjonalmuseet står sollyset på skrått ned gjennom de nakne grenene. Dette er vinterlyset som Munch malte på Ekely for hundre år siden, der han etter sigende skal ha hengt noen av lerretene sine opp i trærne for å la dem herdes av vind og vær. Han skal også ha tisset på enkelte av maleriene sine. I en periode sto han på en stige i Universitetets aula, rett nedenfor Slottsparken, og malte solen som kaster lys ned i parken i dag.
Innenfor dørene til Nasjonalmuseet er solen helt fraværende. Kommunikasjonsrådgiver Gustavsen viser vei opp trappen og inn i Munchrommet. Det er hverdag i trappeoppgangen, men der inne skifter alt brått – det er ikke hverdag lenger. En stemning har overtatt; et merkbart nærvær.
Førsteutgaven av «Skrik» henger på Nasjonalmuseet. (Foto: Helene Ulrichsen)
«Skrik» er plassert på veggen innerst i rommet. Himmelen på lerretet bølger seg i skarpe farger bak glass og ramme. Det står: «Kan kun være malet af en gal Mand!» et sted der, men det er ikke lett å se. Vi prøver. En vakt kommer styrtende: «For nær!» Han peker mot gulvet. Der er det en linje som markerer avstanden mellom publikum og maleriet. Fra bak linjen er det ikke mulig å se teksten. Men den er der. Skrevet med blyant.
En skoleklasse kommer inn i rommet. Elevene setter seg på puffene plassert på gulvet. Læreren stiller seg i midten av dem og begynner å snakke. «Er det noen av disse bildene dere har sett før?» Tjue pekefingre rettes mot «Skrik», og læreren spør: «Hva tror dere Munch følte da han malte dette bildet?» Et par stemmer svarer, og læreren nikker. «Ja, han var veldig trist og lei seg da han malte «Skrik». Hvorfor tror dere han var så trist?»
Rett utenfor rommet sitter Munchs bror, Andreas, og leser. Han ble malt i 1882, står det på plaketten ved siden av. Levende sitter han der, bøyd ned mot sidene han holder i hendene. Ansiktet hans er opplyst, i likhet med bøkene i hyllene bak ham. Det skinner litt i skoene hans, og også et sted på gulvet, langs bokhyllen. En skygge strekker seg ut til høyre på veggen bak ham. Øyeblikket da de to brødrene var samlet – én foran lerretet og én bak, har akkurat nådd betrakteren 141 år senere. En liten lesestund, rammet inn i gull.
Ved siden av Andreas henger Edvards selvportrett, fra 1886. Blikket hans treffer litt til venstre for betrakteren, som om han ser seg selv i speilet. Det er blikket til en av verdens mest elskede kunstnere.
Munchs «Selvportrett» fra 1886. (Foto: Helene Ulrichsen)
Helene Ulrichsen
