Hvorfor er norske oversettelser noen ganger så dårlige at du må bruke timevis på å rette på dem, selv om de er utført av et profesjonelt oversettelsesbyrå? Her er svaret både på dette og på hvordan du kan slippe denne ekstrajobben i fremtiden.
Store, multinasjonale selskaper har hele verden som marked. Markedsføringsmateriellet produseres ofte sentralt. Så enten du jobber for et selskap som importerer produkter fra utlandet eller må følge retningslinjer fra det globale hovedkontoret, får du antageligvis hvert år tilsendt ferdig oversatt tekst til bruk på hjemmemarkedet.
Slike tekster blir «globalisert» når de skrives, som betyr at de ikke tilpasses til spesifikke land eller lokale markeder. Det lages en kildetekst (vanligvis på engelsk) som senere skal «lokaliseres», altså oversettes til et stort antall språk og nettopp tilpasses lokale forhold. Et godt eksempel er IKEA-katalogen, som ble oversatt til 38 språk og hadde et større opplag enn Bibelen.
Vanligvis gir det multinasjonale selskapet alle oversettelsesoppgavene til ett stort oversettelsesbyrå. Prisen kan forhandles kraftig ned på grunn av det store volumet, og selskapet trenger bare å forholde seg til én leverandør. Med store volumer og langsiktige oppdrag kan også byrået forhandle ned prisen til oversetteren. Men må oversettelsene bli dårlige av den grunn?
Vi finner svaret i noen forhold som er spesielle for oversettingsindustrien:
De fleste store oversettelsesbyråene har hverken oversettere eller korrekturlesere på huset og jobber kun med å administrere oppdragene. Det reduserer tapsrisiko i stille perioder, og de unngår arbeidsgiveravgift og sosiale kostnader. Selve oversettelsesarbeidet settes ut til frilansere med hjemmekontor, eller til andre, mindre byråer – som setter det ut til frilansere med hjemmekontor, de også.
Har du lurt på hvorfor ingen oversettere ringer og spør deg om ting? Det er nesten aldri direkte kontakt mellom frilansoversetter og kunde, og i alle fall ikke mellom oversetteren og kundens kontor i landet der oversettelsen skal brukes. Naturlig nok ønsker byrået å ha full kontroll over denne kommunikasjonen, og oversetteren har faktisk ikke lov til å ta kontakt selv.
Teksten frilansoversetteren får fra byrået, er løsrevet fra illustrasjoner, layout og kontekst. For å si det teknisk: Byrået har konvertert teksten til tabellvisning, med én setning i hver tabellrad. I beste fall kommer layouten i en separat fil, men ofte ser oversetteren bare en liste med løsrevne tekststrenger. Selv med støttemateriell, språklige retningslinjer og ordlister mangler oversetteren fremdeles det mest vesentlige for oppgaven: en klar oppfatning av hva det er snakk om! Ett ord kan ha mange betydninger, og uten illustrasjon eller sammenheng blir det fort ren gjetning.
Slik kan teksten se ut når oversetteren får den fra byrået.
Oversetter er ingen beskyttet tittel, og det er et stort sprik i frilansoversetternes kompetanse og erfaring. Dessverre er det også i denne bransjen en viss sammenheng mellom pris og kvalitet. Etter å ha gitt volumrabatt til kunden, tilbyr de største byråene ofte en lavere pris enn det de beste oversetterne vil takke ja til. Det betyr ikke at de som tar oppdragene, er dårlige oversettere – men de må arbeide veldig raskt for at oppdraget skal lønne seg. Da blir det liten tid til å spørre etter detaljer, som for eksempel om det engelske ordet coat skal oversettes med frakk, jakke eller kåpe.
For å sikre kvalitet, skal et byrå:
Hvis byrået åpenbart ikke gjør det ovenstående, anbefaler vi å velge et annet byrå (vi sier ikke hvilket!). Det koster kanskje litt mer, men det lønner seg. Du slipper nemlig å gjøre jobben om igjen, og dine timer og din frustrasjon er ikke gratis!
